Rasen dobermann er en relativt ny rase, den ble først anerkjent i 1895. Rasens "far" var Karl Friedrich Louis Dobermann, en skatteinnkrever og hundefanger fra Apolda i Thüringen, Tyskland. Herr Dobermann ønsket seg en hund som var sterk, skarp og uredd, så han laget en av det avlsmaterialet han hadde.

Ingrediensene i dobermann-hunden er noe omdiskutert, men man mener i dag at tysk pincher, rottweiler(?), korthåret vorstehe, beaucheron og weimaraner sammen med lokale gjeterhunder utgjorde basisen for rasen. Greyhound og manchester terrier ble senere krysset inn. Enkelte historikere har påstått at hunder av dobermann-type fantes før Herr Dobermann ble hundeoppdretter. Denne hundetypen, som ble utviklet omkring Apolda var kjent som "thüringerpinchere". Lokalt i Apolda var de også kjent som "Schnupps" eller "Bellings".

Mens Herr Dobermann var den som  navnsatte rasen, var det to oppdrettere fra hans hjemby Apolda som virkelig satte rasen på kartet. Disse to var Otto Göller (v Thüringen kennel) og Goswin Tischler (v Groenland kennel). Göller var den første som skrev standard på rasen, og han dannet den første raseklubben for dobermann i Tyskland. Han introduserte den nye rasen som "den første hund med menneskelig hjerne".

Men selv om Göller var frontfigur, var det Tischler som gjorde det første gjennombruddet som oppdretter. Dette skjedde året før den første standarden ble skrevet, med et kull som den dag i dag bare omtales som Fem-Stjerners kullet: Belling, Greif, Krone, Lottchen og Tilly II, alle med kennelnavnet v Groenland. Belling, eller Graf Belling som han også ble kalt, var opprinnelig eid av Göller. Göller produserte sin egen superstjerne i 1904; Hellegraf v Thüringen. Han var høyere enn de fleste dobermann på den tiden, og han ga høyden videre til sine avkom.

Alle tidlige dobermann hadde grovt hårlag, og lengre pels med lyst stråfargede markeringer. Eksperter stadfestet at det var vanskelig å skille en grov dobermann fra en fin rottweiler, så manchester terrieren ble blandet inn i rasen da en av de prominente Fem-Stjernene ble parret med en tispe som var delvis manchester terrier; Lady v Ilm-Athen. Resultatet ble en sort hannhund som fikk navnet Prinz Modern v Ilm-Athen. Han ble en av de største avlshannene i rasens tidlige historie.

Men injeksjonen av manchester-blod  behaget ikke alle de tyske oppdretterne. De likte ikke den mindre størrelsen, og de syntes et viktig rasetrekk var gått tapt ved at hundene hadde blitt mindre aggressive. Senere ble også greyhound krysset inn i rasen. 

1. Verdenskrig ble selvfølgelig et stort skritt tilbake for oppdretterne. Mange slags hunder ble fanget og brukt som mat av desperate mennesker. Mange tyske oppdrettere sendte sine hunder ut av landet i håp om at de skulle klare seg. Utrolig nok gikk det bare to tiår før de tyske oppdretterne hadde reist seg igjen, -med stor suksess. Deres systematiske avlsprogrammer produserte nok en gang hunder som resten av verden kunne juble over.