(klikk her for stamtavle)

Alice ble født 09.04.96, og flyttet hjem til meg i juni samme år. Vi fikk et helt spesielt forhold fra første stund, og hun var en skikkelig "mammadalt".

Alice var alltid sammen med oss, og hun fulgte alltid med på hva vi foretok oss. Dette førte til mange morsomme episoder, for Alice lærte mye av å iaktta oss mennesker. Som da hun gikk i hælene mine mens jeg pakket for å flytte. Jeg pakket ting og tang i en stor eske på stuegulvet, og Alice fulgte nøye med på hva som havnet nedi der. Plutselig hentet hun sin kjæreste eiendel, bamsen sin, og la den i esken. En annen gang hadde hun sett seg nødt til å gjøre fra seg i gangen, siden jeg tydeligvis ikke hadde luftet henne godt nok før jeg gikk ut. Da jeg kom hjem fant jeg en rull med bæsjeposer ved siden av uhellet. Dem hadde hun plukket ned fra hylla i gangen, for hun skjønte nok at jeg ville få bruk for dem. Hun likte dessuten ikke å tisse på asfalt. En gang vi gikk gjennom byen på vei til det faste lufteområdet, så jeg at hun kikket seg desperat omkring for å finne et egnet sted å tisse på fortauet. Etter en stund fant hun et gammelt plastbeger, og det brukte hun som toalett.

Jeg var så heldig å få en helt egen Dobertoon av Alice. Denne er jeg mektig stolt av, for det er ikke mange som har en original Dobertoon! Spesielt ikke av sin egen hund (og papegøye!)! Du kan se den ved å klikke her.

Alice hadde mange plager, noe som bare gjorde meg enda mer glad i henne. Hun fikk konstantert PHTVL/PHPV grad 1 mens hun fortsatt var valp, men det var hun ikke merkbart plaget av. Verre var det at hun hadde en stiv pisk til hale. Dette førte til infiserte sår, siden Alice var en glad hund som brukte halen mye. Derfor måtte halen amputeres da Alice var ca ett år gammel, og siden den ble tatt like under problemområdet ble det en "amerikansk" kupering med ett ledd mer hale enn vi ellers ser i Europa. Alices plager var enda ikke over. To år gammel fikk hun konstantert wobbler, så da ble det slutt med belastende fysisk trening. Vi reiste til Sandefjord for å få gullimplantater (akupunktur), hvor det ble stadfestet at Alices wobbler kom av en vridning i Atlas (C1), og ikke en sammensnevring i C7 som så vidt var synlig på flatt røntgen. Dette hadde hun sannsynligvis levd med siden fødselen. Hun fikk en kiropraktorbehandling på stedet, og hunden min, som knapt kom seg ned trappen til Are Thoresens kontor løp umiddelbart opp og ned trappen! Alice fortsatte å gå til en humankiropraktor (Terje Malmo) da vi kom hjem til Steinkjer, og hun fikk i tillegg akupunkturbehandlinger hos veterinær Inga Friedl på Steinkjer Dyreklinikk. Den jevne oppfølgingen holdt wobbleren i sjakk, og selv om Alice aldri ble helt frisk, så var hun en glad og forholdsvis sprek hund til siste slutt.

Alice døde etter en påkjørsel den 5. desember i 2002. Det går fortsatt ikke en dag uten at hun er savnet.

(klikk her for stamtavle)

Banditt ble født 05.07.95, og kom til oss da han var tre mnd gammel. Det var min tidligere samboer som i utgangspunktet ville ha dobermann, så Banditt var egentlig hans hund. Siden det meste av ansvaret tilfalt meg, så jeg likevel på ham som min. Banditt var en herlig hund å jobbe med. Han var en trygg, hensynsfull og uproblematisk hund.

Han hadde en fin utstillingskariere, og ble champion da han var to år gammel. Han fikk også to kull etter seg.

Jeg husker en gang jeg hadde vært i skogen med alle tre hundene, og var på vei hjem til fots på glattisen. Plutselig får Banditt øye på erkefienden, naboens schäfer, og rykker av båndet så jeg går rett på rattata. Der ligger jeg da, med to hunder i bånd, og én nedover veien... Så snart Banditt oppdaget at jeg hadde falt, bråsnudde han og kom tilbake til meg. Sannelig ikke verst når motivasjonen for å "ta" schäferen var så høy! Dette var forresten en av de få hundene han ikke tålte. Det var sjelden knuff og bråk med Banditten.

En annen morsom historie var den gangen vi møtte en annen dobermann hannhund på vår faste treningsplass. Jeg kjørte en bitteliten Fiat Panda på den tiden, og jeg hadde kastet ut baksetet for å få plass til hundene. Siden det var en annen hannhund der da vi kom, så tok jeg bare ut tispene i første omgang. Tenkte jo at det kunne bli litt knuff når Banditten hadde med seg damene sine. Det gikk jo bra det, en liten stund... Plutselig kommer Banditten ut gjennom bakvinduet på Pandaen!! Han måtte jo passe på damene sine, men han gjorde det helt uten bråk. Ville vel bare vise hvem som var sjef for haremet. :) Jeg trenger vel ikke å si at vinduet på bilen var ødelagt? Det var nemlig ikke mulig å åpne det i utgangspunktet...

Banditt ble igjen hos sin rettmessige eier da Alice og jeg flyttet til Steinkjer. Han ble senere omplassert, og det er ingen som kan svare meg på hva som egentlig skjedde med ham videre. Jeg har forsøkt å spore ham opp mange ganger, men dessverre uten resultat. Tiden leger alle sår sies det, men jeg drømmer av og til fortsatt om Banditten. Hvis noen har opplysninger om Banditt så send meg gjerne en mail!!

Kathy ble født 21.06.92, og kom til oss da hun var ett år gammel. Hun var livredd for det meste, særlig mannfolk, biler, lyder og fotball! Det første året var et mareritt, men smått om senn ble Kathy den tillitsfulle, trygge hunden vi hadde ønsket oss. Jeg måtte sette brødskiver med leverpostei utenfor inngangsdøra før min daværende samboer kom hjem fra jobb, for Kathy gjemte seg under sofaen straks hun så en mannsperson. Leverposteien fungerte som isbryter, og etter hvert begynte vi også gradvis å legge mer lyd på de dagligdagse tingene vi foretok oss hjemme. Det var en lang og tøff vei å gå, det skal jeg innrømme, men nå når jeg kjenner resultatet så vet jeg jo at det var verd alt slitet og alle tårene.

Kathy var i full pels helt til Alice var nesten ett år gammel, men da var det altså nok. Når man har tre hunder, og er i skogen hver dag, så sier det seg selv at pelsstellet blir i overkant mye. Siden Kathy var uregistrert og ingen utstillingshund, ble hun klippet i en tøff fritidsfrisyre. :)

Kathy tilbragte etter hvert mange helger hos min mor, siden vi ble bitt av utstillingsbasillen med lakrisene. Vi forsøkte å ta Kathy med på disse turene, men det ble for mye ståk og styr for hennes litt nervøse vesen. Mamma hadde alltid hatt et spesielt forhold til Kathy, så hun var mer enn gjerne "barnevakt". Etter å ha tilbragt mange helger hos min mor ville nok Kathy være i ro på ett sted, for den siste gangen hun ble levert hjem, ville hun bli med mamma da hun skulle dra igjen. Det fikk hun ikke lov til. Men etter å ha grått meg i søvn en ukes tid, måtte jeg erkjenne at Kathy hadde best av å få bo fast hos min mor. Jeg kunne jo stadig treffe henne når jeg ville, og hun var tross alt fortsatt i familien!

Kathy fikk leve et langt og godt liv, og døde på dagen 14 og et halvt år gammel, den 21.12.06. Hun vil alltid huskes som en frisk og spretten hund, selv om hun bar preg av sin alder mot slutten.